Asylsøker ble milliardær

 

Norgeshistoriens mest lønnsomme asylsøknad, innlevert i 1994, så omtrent slik ut: Søker Rasiah Ranjith Leon. 26 år gammel. Tamil. Forretningsmann fra Sri Lanka, med kone og toåring i hjemlandet. Hoppet av på forretningsreise.

Mens Utlendingsdirektoratet grublet over saken, satt asylanten selv sånn passe fornøyd på mottak i Sandnessjøen.

Antagelig har jeg rømt til feil plass, tenkte han, så kaldt og mørkt og trangt det var her oppe i nord. 

Økonomisk under

18 år senere er det fortsatt kaldt i Norge.

En vinterkledd milliardær med bart hutler seg tappert gjennom Torggata og Storgata i Oslo, forteller om sine første butikker.

Nå er det Miracle Afro Shop som holder hus i Torggata 22. Men kundene som får utført mirakler med hårsveisen her, vet neppe hvilket økonomisk under lokalet har unnfanget.

Bare i fjor tjente selskapet 250 millioner kroner.Bak hyllene i vinduet som i dag viser frem diverse parykker, lå den første, norske butikken i et av verdens raskest voksende mobilselskaper, Rasiah R. Leon og vennenes Lebara Group.

Fra sin spede begynnelse i Norge, Nederland og Storbritannia, har Lebara på ti år nådd en omsetning på fem milliarder kroner, med svimlende tre millioner kunder.

Bare i fjor tjente selskapet 250 millioner kroner.

Tilfeldighetene skulle ha det til at Norge har fått sin del av mobileventyret som har forandret livet for millioner av emigranter.

Flyktet fra Sri Lanka

Akkurat hvorfor han valgte å flykte fra Sri Lanka, vil han ikke si.

Leon mistet faren sin som tiåring, men familien led ingen økonomisk nød. De jobbet derimot hardt. Leon ble sendt på videregående skole i India, bodde i en liten leilighet med 9–10 andre gutter fra Sri Lanka. De hadde ett bord til å studere og ett bad på deling, men hver gang en av guttenes foreldre lyktes i å sende penger, ble det mat til alle.

Salgsmannen

Etter videregående våknet selgeren i unge i Leon.

Han jobbet først for et selskap, deretter for seg selv.

Leon importerte og solgte kontormaskiner og rekvisita som en villmann i øystaten.

Allerede tidlig i 20-årene hadde han 500 mann i arbeid.

Jeg tenkte jeg hadde flyktet til galt stedMen sikkerhetssituasjonen i Sri Lanka forverret seg, og Leon dro. Av alle verdenshjørner å rømme til, endte han opp i Sandnessjøen.

- Jeg tenkte jeg hadde flyktet til galt sted. I Sri Lanka var jeg sjef, jeg hadde så mange rundt meg. Her var det et lite rom, akkurat som i fengsel. Tiden gikk med til å spise, leke og sove. Det var mørkt, kaldt, og Sandnessjøen er en liten by.

McDonalds

Redningen ble en tannlege, en venn med tilhold og overnattingsplass i Bergen.

Jeg vasket toaletter. Men jeg hadde bare én ambisjon, jeg skulle komme meg ut av problemeneDa Leon i 1996 både hadde kommet seg vekk fra Sandnessjøen og fått innvilget opphold, var det bare å begynne.

På selveste McDonalds.

- Jeg vasket toaletter. Men jeg hadde bare én ambisjon, jeg skulle komme meg ut av problemene.

 

Problemfritt var det likevel ikke. Toalettvaskeren fra Sri Lanka savnet familien, likte å ringe hjem, men tjente bare 70 kroner timen.

 

Å ringe kona kostet 25 kroner minuttet.

- For en times jobb kunne jeg ringe hjem i tre minutter, sier han.

Faktura på 50.000 kroner

Prisnivået kom som et sjokk på den unge vaskehjelpen.

Første regning fra Telenor var en faktura på 50 000 kroner.

I ettertid er det kanskje den dummeste telefonregningen Telenor har sendt.  Leon lånte penger i banken for å betale, og vasket det han var kar om for å nedbetale gjelden.

I ettertid er det kanskje den dummeste telefonregningen Telenor har sendt.

Vaskehjelpen på McDonalds skulle snart stjele tusenvis av kunder fra telegiganten.

Selgeren er tilbake

For i 2001 var selgeren Leon i gang igjen.

Denne gangen av ringekort med billige minutter til innvandrere som ville holde kontakt med hjemlandet.

Han solgte gjerne til innvandrerbutikker, som så solgte dem videre til kundene.

Oppdragsgiveren var et britisk selskap, en arbeidsgiver som ikke alltid betalte når han skulle.

Det året kom to gode kolleger fra teleselskapet på besøk. De kom til en barnedåp i Bergen, der Leon hadde fått kona og eldstedatteren i hus – og en nyfødt datter til verden.

Så kom dagen da Leon kjørte vennene tilbake til Flesland, og ideen traff dem.

- Vi kjørte forbi den flotte Telenor-bygningen. Så tenkte vi – hvorfor kan ikke vi bygge et slikt bygg?

Forretningsplanen ble skrevet på servietter i restauranten på Flesland. Spillereglene var klare:

- Vi skulle alltid gjøre opp for oss i tide, vi skal være ærlige overfor oss selv og kundene, og vennskapet vårt skal alltid være det samme.

Ukjent for de fleste

Det ble starten på et milliardselskap som er langt bedre kjent blant taxisjåførene på Oslo Øst enn hos leserne av Dagens Næringsliv.

Mens avisene prydet sine forsider med den helnorske mobilgründeren Idar Vollviks utallige PR-sprell, ruslet Leon og Lebara på innvandrerfestivaler og i småbutikker på Grønland.

Selv om Lebara vokste heftig, møtte Leon lukkede dørerDer Vollvik kunne sjarmere kundene på klingende trøndersk, måtte Leon bygge opp en bedrift med ansatte som snakket et tyvetall språk for å betjene sine kunder.

Han fant et marked tradisjonelle, norske bedrifter tilsynelatende hadde oversett fullstendig.

Selv om Lebara vokste heftig, møtte Leon lukkede dører.

Da han ville møte ledelsen i Reitangruppen for å høre om de ville selge kontantkort, måtte han vente hele dagen i resepsjonen før han fikk audiens.

Oversett

Og mens avisene i 2006 skrev 728 artikler om Idar Vollvik – fant de bare plass til tre små historier om Lebara.

Stillheten er så øredøvende at knapt noen avislesere får med seg hva selskapet er for noe før Lebaras norske virksomhet i desember 2007 selges til Network Norway for mellom 250 til 300 millioner kroner.

Selv det er ikke nok til at Leon fanges opp av pressens falkeblikk.

«Network Norway fortsetter å bygge seg opp som mobiloperatør. Nå kjøper selskapet Lebara, som har over 100 000 kunder», skriver Aftenposten i desember 2007, og får med seg at Network Norway-direktør Ingvild Myhre ser store muligheter for synergier. 

Det står ikke et ord om Leon i aviseneAt det er en asylsøker fra Sri Lanka som har skaffet disse 100 000 kundene, at han er blitt søkkrik og skal bruke pengene til å erobre verden, derimot, skal fortsatt være ukjent.

Det står ikke et ord om Leon i avisene i 2008. Ikke i 2009 heller, og i 2010 skal det gå helt til november før Aftenposten Aftens lokalutgave for Nordre Aker og Sagene oppdager et pussig navn på toppen av ligningslistene.

Rasiah R. Leon er plutselig blitt den rikeste mannen på Kjelsås.

Verdensmann

Nå er det ikke slik at Leon er spesielt mye på Kjelsås.

Han overlater som regel huset med den forgylte hammocken, svømmebassenget og utsikt over hele byen til kona, døtrene på 18 og 13 år – og yngstemann på 10.

- Vil du ha suksess i livet, må du ofre noe. Min kone ser etter barna og huset. Jeg savner dem noen ganger, sier Leon.

Det er onsdag, og han er fløyet inn fra London for å møte Aftenposten i Oslo.

Torsdag bærer det tilbake over Nordsjøen, så kommer han kanskje hjemom til familien på tirsdag.

Men to ganger i året reiser de sammen på ferie.

Så får han flydd litt på fritiden også.

Leon reiser tilsynelatende jorden rundt like ofte som østfoldinger drar til Strømstad.

Globalt selskap

For mens han bygget opp Lebara i Norge, ga de to kameratene fra Flesland full gass i Nederland og Storbritannia.

Pengene Leon tjente på det norske salget, er pløyet inn i en mobilgigant som dessuten er startet opp i Spania, Tyskland, Danmark, Frankrike, Sveits og i Leons reisemålsfavoritt, Australia.

- 80-90 prosent av nordmennene som studerer i Australia, bruker Lebara. Det samme gjelder de som bor i Spania, sier Leon.

For i utlandet er selv nordmenn utlendinger.

Med venner og familie hjemme.

Da kan vi nyte godt av forretningsideen de tre tamilene en gang la på Flesland: Rimeligere tellerskritt til hjemlandet.

Gjør øre til milliarder

Lebara er blitt blant verdens største selskaper i markedet for telefonsamtaler på tvers av landegrensene.

Prisene er som regel vesentlig lavere enn hos de tradisjonelle mobilselskapene.

En mobiltelefonsamtale fra Danmark til Pakistan, for eksempel? 69 øre minuttet, rundt 16 kroner mindre en Telenor i Danmark, som tar 16,75 danske kroner minuttet.

 Fra Storbritannia til Nigeria? 48 øre.

Prisene er som regel vesentlig lavere enn hos de tradisjonelle mobilselskapene.Lebara må kjøpe den samme linjekapasiteten som de vanlige mobilselskapene, men satser på at høyt volum skal gjøre opp for lavere fortjenestemarginer.

Det er blitt billig nok til at millioner av kunder ringte for fem milliarder kroner med Lebara i fjor, en økning på 18 prosent fra året før.

Dyrt nok er det vel egentlig også.

For da storbanken Royal Bank of Scotland i fjor fikk i oppdrag å verdivurdere Lebara Group, fikk Leon og kameratene svaret med ti siffer.

Selskapet verdsettes til 1,1 milliarder dollar – godt og vel seks milliarder kroner.

Gir bort halvparten

Rasiah R. Leon og de to vennene, de eier like mye hver, var alle blitt multimilliardærer.

Så de bestemte seg like godt for å gi bort halvparten.

I en aksjonæravtale mellom eierne slår kameratene fast at halvparten av inntekten fra et eventuelt aksjesalg skal settes i en stiftelse.

15 prosent skal gis til de ansatte i selskapet.

- Jeg har ærlig talt ikke tenkt på at jeg er så rik. Det gjelder ikke bare meg, men også mine to partnere. Vi er opptatt med daglig rutinearbeid. Ok, én milliard dollar er bra, men 500 millioner gir vi til Lebara-stiftelsen. Jeg er ikke veldig fokusert på hvor mye jeg får.

- Jeg har tre barn, og har vi det vi trenger, er jeg lykkelig. Hva skal du med pengene? Du er født med ingenting og dør med ingenting. Men når vi dør, skal vi ha klart noe, det er det viktige, sier milliardæren.

Valgte å bli

Rasiah R. Leon har ikke glemt hvor han kommer fra.

Men det er et stykke tilbake til Sri Lanka.

På Leon Holdings kontor på Aker Brygge har han stengt vinterkulden ute og parkert den digre Range Roveren i garasjen.

Når bilentusiasten først skulle bli rik, kunne han knapt ha søkt asyl i et land med høyere avgifter.

Og det av pengene han har igjen etter å ha betalt over 13 millioner kroner i skatt de siste to årene til et sted han egentlig synes er for kaldt.

- Alle spør meg om ikke Norge er et høyskattland, men for meg er ikke det å betale penger det viktige. Det viktige er at landet lar meg ha suksess.

- Jeg kunne kanskje ha lykkes i andre land også, men jeg har ikke noe problem med å betale skatt, sier han.

- Jeg vet ikke hvorfor jeg valgte å bli i Norge. Da vi startet forretningen i 2001, var hovedkvarteret i London. Partnerne mine ville at jeg skulle bo der.

- Det er vel to grunner til at jeg ikke flyttet, den første er at jeg liker meg her. Det er veldig fredelig, etter jobb går jeg hjem og det er stille. Og det andre er barna, de har skole og venner. De vil heller ikke flytte. Jeg la vekk den tanken.

Milliondrøm

Han kan jo heller hjelpe andre til å flytte.

Denne uken overleverte Lebara-stiftelsen 50 nye boliger til fattige familier på Sri Lanka, i samarbeid med en katolsk hjelpeorganisasjon.

Leon drømmer om å hjelpe en million barn i den tredje verden gjennom Lebara Foundation, som nå ligger an til å være god for tre milliarder kroner.

Stiftelsen har kjøpt en større eiendom i India, der vanskeligstilte barn skal få bo og bli fulgt opp til de er ferdige med universitetet.

Om de gjør det bra, kan de kanskje få en jobb i Lebara.